I dag er det tid for selvskryt. Avdelingen er ikke ofte i lyset. Pleier å la den ligge i skyggen. I frykt for å fremstå som selvgod og egoistisk. Men jeg tror det er nødvendig å pusse støvet av gjenglemte egenskaper. Vi har alle behov for bekreftelse. For mange som ikke ble sett som barn, søker vi resten av livet etter å bli sett. Jeg er en av disse. Kanskje er det min kraftfulle mor som står bak. Hun ville helst ha meg inn i firkanten, med fast jobb, pensjon, pen drakt og høye hæler. I stedet fikk hun en datter med flagrende gevanter, overvektig, og uten fast jobb. Som lignet mer på sin artistiske far.
For oss som vokste opp på femti tallet var drømmen om trygge rammer særdeles viktig, da mine foreldre så vidt overlevde krigen og måtte bygge seg opp fra null, i skyggen av krigens traumer og elendighet. Min mor fikk en annen datter. Jeg har vært min egen sjef nesten hele min yrkeskarriere, bortsett fra et tiår med fast ansettelse i et reklamebyrå og som høgskolelektor på åttitallet. Da var min mor happy.
Vi betaler alle en pris for våre valg. Når vi velger noe fremfor noe annet, så velger vi bort noe. Jeg valgte bort ytre trygghet i form av materielle verdier og forutsigbare rammer. Jeg har alltid fulgt drømmene mine. Det har ført meg rundt i verden og på mange eventyr. Det har vært viktigere enn behovet for trygghet og penger i banken.
Trygghet er et fundamentalt behov for oss mennesker. Jeg har aldri kjent på hva det er, fordi jeg ikke lærte det som barn. Mitt ekteskap var en form for trygghet, som holdt meg fast i noen rammer. Når det røyk, så svevde jeg rundt som en satellitt i universet i mange år. Å være grenseløs er fantastisk på mange måter. Det er ingen ting som er umulig, du søker etter løsninger hele tiden på ting som andre ville ha gitt opp for lengst. Det utvikler kreativiteten din. Men det kan gjøre deg syk, for du kan strekke deg lenger enn du har helse til.
Slik er det også med meg. Jeg brenner mitt lys sterkt. Og det er selve drivstoffet mitt. Det gjør alle som har et brennende engasjement. De vet at det er det som er selv drivkraften: de pusher seg selv på sine drømmer, ut av komfortsonen, av hva vi tåler, tør og kan. Det er slik innovasjoner skjer. Du holder på med noe i det uendelige, du gir deg ikke, du er sta som faen, og finner glede i å piske deg selv, skritt for skritt mot noe der borte i horisonten.
Slik er det med mitt arbeid for fattige kvinner i Uganda. Jeg har holdt på i mange år, med minimalt med penger. Om jeg kunne betale husleie, mat eller forsikringer er et under, for alle penger har gått til å utvikle prosjektet. Men jeg kaller det en investering. For hvem tror at noe kommer gratis til deg uten at du gjør en innsats? Ikke jeg. Jeg tror at nettopp det at du våger å stå i smerten og uvissheten om dagen i dag, men med den indre drømmen din levende i deg, nettopp bidrar til at du lykkes.
Som kvinne er jeg sosialisert til å ta ansvar for andre. Jeg har ikke lært å ta ansvar for mitt eget liv fullt og helt. Har ikke helt forstått hva det betyr, inntil nå. At du ikke kan skylde på andre, på vanskelig barndom, mislykkede ekteskap, dårlig helse, lite penger eller dårlige rådgivere.
Vi lever i en ytrestyrt kultur, der andres fortellinger blir et speil for vår egen suksess. Det er så deprimerende. Særlig fordi medias fortellinger er brolagt med penger, ytre skjønnhet, evig ungdom og materiell velstand.
Derfor trener jeg på å skryte av meg selv, være stolt av meg selv. I did it! Jeg har klart å komme gjennom mitt eget glasstak, nådd inn til meg selv, til den lille jenta som står og hopper opp og ned i rød badedrakt og sier, Jeg klarte det!
Jeg har holdt ut et liv med minimalt med penger, folk som tar meg ned, alle avslagene på søknader som er sendt i årenes løp, alle de tomme løftene uten handling, det krevende arbeide med å jobbe med en annen kultur, usynliggjøringen, og en haug med andre ting som du kjenner er vanskelig.
For du må kjenne på det. Kjenne på at dette er livet som går opp og ned. Som har både lys og mørke i seg. Budskapet er at det handler om å gå veien. Den som våger det, utvikler den indre kraften og lykkes. Samme hvor lang tid det tar.
På denne veien må du lære å gi deg selv bekreftelse. Det er en del av empowerment strategien. Å bli glad i deg selv, ta vare på helsen sin, bli klar over når andre projiserer sine negative saker på deg, holde deg unna folk som prøver å ta deg ned. Finne de menneskene som deler din visjon, som er villig til å gå i partnerskap med deg. Å bli sin beste venn er det aller, aller viktigste.
Jeg har betalt min pris. Men det er verdt det hele. Jeg har fått mer igjen enn jeg har tapt.
Jeg føler at det jeg gjør er meningsfullt, gjør livet mitt rikere og større. At jeg er meg selv, slik jeg er ment å være. At jeg elsker min skjebne, og ikke ønsker noe annerledes. I did it my way. Du må følge din.
