Utgått på dato

Holy Cow
I går kjøpte Ailo Gaup en ku til Mother Courage sitt fattigdomsprosjekt i Uganda. ‎Ailo Gaup har fløyet en ku ned til en fattig kvinne og hennes familie i Uganda. Hun skal hete Miss Mimi. Min partner Joan Sitenda vil nå gå med sendebud til en kvinne på landsbygda og fortelle henne om den flotte gaven fra en venn i Norge. Stor glede. Supert!

Facebookgivere
Det er mange på Facebook og i mitt nettverk som bidrar til prosjektet som jeg kaller " Solidaritetsdråper fra Overfloden Norge". I løpet av de snart 6 årene jeg har jobbet med dette, har det blitt over 60 kuer, som har fått mange kalver. Ja, Miss Odda er sågar blitt bestemor. Hundrevis av griser er gitt, høner likeså. Noen geiter er gitt til muslimske kvinner. Og grisehus er bygget, land er kjøpt. Sømskole og mikrokredittbank er etablert. Opplæring er gitt. Spare- og lånegrupper er etablert. Acholismykker er solgt. Skolepenger til unge jenter, og mye mer. Slik har prosjektet vokst, sten for sten. Og pengene er øremerket og går direkte, uten administrasjonskostnader til fattige kvinnene og deres familier.

Fra grasrot til grasrot
Ailo Gaup skriver på sin Facebookside: "Du har kanskje oppdaget det du og, og har du ikke oppdaget det, gjør du det snart. Det er vi på grasrota som må støtte de andre på grasrota. Det er hjelpen som virkelig hjelper. Sånn er det bare. Direkte fra en person til en annen. Som Bitten gjør det. Norges statsstøtte til andre land er greit nok. Er redd for at millioner av de kronene ikke hjelper enkeltindivider, men støtter korrupte ledere og blir bare borte."
Denne erkjennelsen er ganske skjellsettende for oss som er i nærkontakt med bistandssystemet.

Kutter budsjettstøtte til Uganda
Norge og ti andre givere reduserer nå støtten til ugandiske myndigheter. Uganda gjør for lite for å redusere korrupsjon, er meldingen fra giverne. Gruppen av givere er: Verdensbanken, Europakommisjonen, Belgia, Danmark, Irland, Norge, Nederland, Storbritannia, Sverige, Tyskland og Østerrike. Mens giverne opprinnelig hadde planlagt å gi budsjettstøtte på 360 millioner dollar, barberes nå støtten med minst ti prosent. Noe av dette vil bli gitt som betinget støtte dersom ugandiske myndigheter gjennomfører reformer som giverne krever. Budsjettstøtten fra Norge reduseres med tre millioner kroner, fra 65 til 62 millioner i år. "Beløpet er ikke så veldig stort, det er heller ikke hensikten. Viktigst for oss har det vært at givermiljøet har klart å samle seg om en utvetydig melding til myndighetene, og at vi nå reagerer i tråd med denne – handling har fulgt ord, sier Vegard Pedersen, landøkonom ved den norske ambassaden i Kampala.

Forskjellen mellom fly og gris
Ugandas president Yoweri Museveni kjøpte i 2007 ett av verdens mest eksklusive fly i privatjetklassen, til 335 millioner kroner. Norges ambassadør i Uganda svarte til Aftenposten at det i Afrika generelt kan være vanskelig å finne gunstige flyforbindelser med kommersielle selskap mellom de enkelte land. Dette svaret får Mother Courage fra ambassaden i Kampala når vi for tredje gang søker en liten økonomisk støtte til å holde griser for å klare å bli økonomisk selvstendig og kunne kjøpe seg eget land, på vegne av kvinneprosjektet KERWDA: ”Vi har dessverre ikke budsjettlinjer som er beregnet på denne typen prosjekter. Lykke til med prosjektet og hold oss oppdatert fremover også!” Her vil det altså være snakk om budsjettlinjer som passer til flykjøp, men ikke til kjøp av griser i et land der utvikling av jordbruket er livsviktig for å brødfø folk og skape ny økonomisk vekst. For å unngå sult og nød. Det er ikke oljen som redder Afrika, men kuer, griser og høner. Det er absurd at Den norske regjering har mer fokus på olje enn jordbruk i sin politiske bistandsstrategi for Uganda. Siste nytt er at Museveni skal kjøpe jagerfly for USD 670M. Det er vel det Uganda har minst behov for.


Fra menneske til menneske
Endring skjer på individ nivå, fra menneske til menneske. Derfor må politikere ned fra pidestallen og til grasrota for å kjenne på behovene og for å ta de riktige avgjørelsene. Enten det gjelder fattigdom i Norge eller ellers i verden, så må det et genuint engasjement til, og slett ikke kun en kort visitt.

Utgått på dato
Vi har trosset konstant mangel på penger, svinepest, kuer som er døde av sykdom og tørke, aggressive og voldelige ektemenn, kulturkollisjon, stort sett det som skjer i et utviklingsarbeid mellom to kulturer. Vi var i Den norske ambassaden for fjerde gang med våre grasrotkvinner. Jeg blir flau på vegne av norsk bistand, hvor liten interesse byråkratiets representanter viser for vårt partnerskap. De så på klokken, og henviser oss bare videre. Da jeg gikk ut av det flotte ambassadebygget og med limousinene utenfor tenkte jeg at vi trenger verken aksept eller økonomisk støtte fra et system som er utgått på dato.

Utmattelse
De fleste innovasjoner tar mellom 3- 5 år for å bli bærekraftige.
Å søke offentlig støtte er en utmattelses- og kanossagang som ofte føles nedverdigende for mennesker med initiativ og entreprenør ånd. Du føler at du kommer i en myr, der du synker stadig dypere ned. I starten tror du at prosjektet ditt ikke er godt nok, du har ikke uttrykt deg klart nok, du må kunne vise til større resultater etc. Etter hvert går det opp for deg at når du tenker utenfor boksen, er det veldig vanskelig å få til en dialog. Og at systemene ikke er til for innovasjoner, men for seg selv. Så jeg har sluttet å søke det offentlige om støtte. Får grønt utslett på kroppen når jeg tenker på det. Så klart gir kroppen min beskjed. Det tar bort fokuset fra det som du egentlig skal gjøre, å få til resultater.

Gladmelding
Men her om dagen kom der en liten gladmelding. Jeg fikk kr. 5.000 fra fylkeskommunen, og det uten å ha søkt! De synes prosjektet mitt er så flott. Da jeg spurte om å få utbetalt pengene, fikk jeg beskjed om at jeg måtte levere regnskap og rapport, samt at de ønsket logoen sin i presentasjonen av prosjektet. Enten du får millionstøtte eller en liten slant, er prinsippet det samme.

Have less, Giving More
De som har lite gir mest. Personer i lavere sosioøkonomiske klasser har en tendens til å opptre på en mer prososial måte på grunn av en større satsing på egalitære verdier og økt følelse av medfølelse for andre. Enkelt sagt, livet stressfaktorer og utfordringene for de som sliter økonomisk, ofte ansporer til større sosialt samarbeid. Så jeg er glad for Facebook og alle mine venner som støtter meg, og tror at systemene faller, fordi de ikke kjenner behovene grasrota har. Og at det er du og jeg som forandrer verden. Takk for kua Ailo! Du får et bilde av kua og en historie fra familien den bor hos. Tusen takk alle sammen.

Rapport: Having Less, Giving More; http://www.rotman.utoronto.ca/facbios/file/Piff%20Kraus%20C%C3%B4t%C3%A9%20Cheng%20Keltner%20JPSP%20in%20press.pdf

Å ta ansvar for eget liv

Overlevelse
Mitt arbeid med fattige kvinner på landsbygda har lært meg noe om hvor motstandsdyktig vi mennesker er. Vi har et overlevelsesgen som er kjempesterkt. I Afrika er det styringskraften. Det er beundringsverdig hvordan kvinnene hver eneste dag må sørge for å mette mange munner, lage mat, hente ved, vaske klær, bære vann til familien, osv. 365 dager i året. Det er liv i slit, fattigdom, sykdom, nød og vold. Som de finner seg i, fordi slik er de kulturelle normene. Mannen eier kvinnene, barna, eiendommen. Alt. "We are treated like donkeys", sier en av våre kvinner i Katadde. Og jeg tenker: hvordan finner du deg i det? Men det er få valg for en fattig, kvinne uten utdanning, og med mange barn å bryte denne fattigdomssyklusen.

Verdighet
Gjennom det undertrykkende bilde vi får av afrikanske kvinner, er det noe som bryter frem: De opptrer ikke som ofre. Det er stolte kvinner jeg møter. Kledd i fargerike klær, og med latter og mye prat, tar de i mot meg og viser en gjestfrihet som gjør meg litt flau over hvor introverte og lukket Ola Nordmann er blitt. Hva har vår velstand og forbruk gjort med fellesskapet, tenker jeg. Jeg vil ikke bytte mitt liv med disse kvinnene. Jeg er veldig glad jeg bor i Norge. Men jeg tenker at det er noe jeg skal lære i mitt arbeid med kvinner fra et annet kontinent og kultur. Kanskje noe jeg må gjenskape i mitt eget liv, som er blitt borte på veien i karriere maset?

Empowerment
er et ord som jeg liker, og som det ikke finnes en dekkende norsk oversettelse på. Ordet er kraftfullt, og kommer fra feministisk teori. Det handler i stor grad om å ta ansvar for eget liv, og utvikle tillit til egne evner og ressurser. Begrepet er knyttet til fattigdom. Mennesker som ikke har noen muligheter for selvforsyning, er blitt avhengig av veldedighet, eller velferd. De mister selvtilliten fordi de ikke kan være helt selvbærende. Det er en prosess som hjelper mennesker til å få kontroll over egne liv. Det er en prosess som skaper makt i folket for bruk i sitt eget liv, sine lokalsamfunn og i samfunnet deres, ved å jobbe med tiltak som er viktige.

Hjelp til selvhjelp
Selvhjelpsgrupper er en måte å få kvinner ut av sine hjem, å snakke ikke bare om sine økonomiske problemer, men også om familie problemer. Det er å gi dem selvtillit og håp. Det å drive egen virksomhet er ryggradsrefleksen i Afrika. 80% av befolkningen har ikke fast arbeid, og det finnes ikke trygdesystem. Da er det å klare seg fra dag til dag, og holde en hel familie i live, en god prestasjon. Jo fattigere man er, jo mer innovativ må man være.

Økonomisk empowerment fører til politisk og sosialt empowerment
En empowerment strategi er å hjelpe marginaliserte mennesker til å skape sin egen organisasjon og bli økonomisk selvstendig. Det er jo bare de selv som vet hvilke behov som trengs. Selfemployment er den viktigste strategi for å bekjempe fattigdom i Afrika. Jeg tror at "Smått er godt", at etablering av small scall business er det som må til for at kvinnene på landsbygda skal kunne brødfø seg selv og sine barn. Det er kvinnene som bærer kontinentet. 80% av de er å finne på landsbygda i jordbruket. Da er det hjelp i ei ku, et lite lån, en gris, noen høner eller en symaskin for å gi disse kvinnene en pangstart.

Norske kvinner
ville hatt nytte av å ta en tur til Afrika for å lære av kvinnenes overlevelsesevne. Kanskje er vi blitt for trygghetssøkende i Norge. Jeg synes ikke at selvstendige arbeidere i Norge har gode nok rammebetingelser vedr sosiale ordninger. Det er jeg den første til å skrive under på. Og heldigvis er det folk som tar tak i dette. Det handler om POWER. Siden de fleste av oss har noen trygge rammer med sosial velferd, trenger vi ikke ta i bruk vårt overlevelses gen. Den ligger inni deg, og er din store kraft som du må ta i bruk når livet butter i mot. Ikke vent på at noen skal hjelpe deg. Ikke vent på at det skal ordne seg av seg selv. Det er den indre motivasjonen, din indre kraft som du må kjenne på, og si til deg selv; "dette skal jeg klare".

Offerrollen
Jeg har hatt mange opp-og ned turer i livet mitt. De fleste får det. Thats life. Og da er det viktig å håndtere psyken i riktig retning og ta action. Jeg har levd uten jobb, bolig, og på et økonomisk eksistensminimum. Det som har båret meg videre er troen på at det ordner seg, at jeg tror på drømmene mine, at jeg GJØR det som skal til for at de blir en realitet. Det er kun jeg som er ansvarlig for min egen lykke, ingen andre. Ethvert menneske har en iboende skaperkraft som det kan bruke til å ta vare på seg selv med. "From Pain to Power" er et prosjekt som en av mine venner har som tittel i sitt prosjekt. " Gud hjelper den som hjelper seg selv først" Jeg tror på det.

Ut av boksen

Grenseløs
sa min terapeut til meg at jeg var. Da refererte hun til min evne til å hoppe ut av trygghetssonen, ut i verden, til Russland, Kina og Afrika, uten fast bopel, og penger. Andre ser på deg på en annen måte enn du selv gjør. Det du gjør er jo naturlig for deg. Hva skulle jeg ellers gjøre for å få brukt min skaperkraft annet enn å følge mine visjoner og drømmer? Hun rådet meg til at også jeg måtte bygge meg noen rammer. En lønn å leve av og et sted for meg selv. Men jeg er jo ut i verden for å finne ut hvem jeg egentlig er. Denne reisen har ført meg ut på mange fantastiske eventyr. Men i blindsonen min kan jeg se i ettertid at jeg strakk strikken veldig langt. Og at det var en lærdom som skulle komme ut av det med grenser.


Innovasjon
"Innovasjon handler om å skape et handlingsrom for forskjeller og mennesker som vil bryte grenser og overskride tilvante kategorier", sier forsker Siri Meyer. Og Kathra M. Ali, asylsøker fra Somalia sier: "Det er positivt å være annerledes."
Begge sier det samme. Det handler om retten til å være seg selv. Hvis ikke du setter dine egne grenser, er det andre som vil gjøre det for deg.
Samfunnet trenger et mangfold av forskjellige mennesker. Det er det som er demokrati. Men i praksis er det mange sanksjoner som er ute å går når du ikke følger normen. Homoseksulle, transseksuelle, lesbiske merker dette særlig godt.

Å finne dine egne grenser
er noe av det vanskeligste som finnes synes jeg, og å markere de.
Er det fordi jeg er kvinne, og sosialisert til å være omsorgsperson og har en hjelperolle i livet? Jeg tror det er universelt ved det å være menneske. Samtidig tror jeg også at dette er spesielt vanskelig for kvinner. Og offerrollen inntrer ganske fort.

Feminisme
handler om frihet. Om å ikke bli hindret i å gjøre noe ”bare” fordi du er gutt eller jente. Det handler om å få være slik du aller helst vil, om å få gjøre de valgene du føler er riktige for deg – ikke de valgene du føler at du bør gjøre, fordi du tilfeldigvis kom til verden med et bestemt kjønnsorgan. Og det handler om adgang til de arenaene og de sammenhengene hvor man ønsker å være. Det handler om lik rett til lik deltakelse. Det er dette jeg har sloss for i hele mitt liv, uten å ha klart å sette ord på det før nylig.

Sivilisasjonens løgner
handler om hva vi i oppvekst, oppdragelse, skole, samfunn, i media og av foreldre blir fortalt om hvordan vi skal være. Gutter skal ikke gråte, og piker skal være søte og snille, ligger dypt forankret i meg. Dette er på åpne og subtile måter blitt podet inn i meg for at jeg skal tilpasse meg samfunnets koder og normer. Og jeg ble en snill og stille pike som tilpasset meg, gjorde lekser og var flink på skolen. For du måtte ikke komme hjem med dårlige karakterer. Det var et ris bak speilet. Heldigvis våknet jeg på sytti tallet med radikaliseringen og feminismen.

I mitt lokalsamfunn
er jeg nok annerledes. Å være innovatør og selvstendig næringsdrivende med et sosialt fokus er sjelden vare på små steder. Jeg kjenner mest fellesskap med kunstnere. De har alltid vært utenfor boksen og fulgt sin egen vei. Jeg har lengtet etter å høre til i et fellesskap. Har alltid lurt hva som er i veien med meg. Men det er ikke lenger så viktig.

Kunnskapens stemme
-en veiviser til indre fred er en fin bok av Don Miguel Ruiz. Denne boken minner oss på en dyp og enkel sannhet: Den eneste måten vi kan stanse den følelsesmessige lidelsen og gjenvinne livsgleden på, er ved å slutte å tro på løgner - vesentlig om oss selv. Når vi åpner våre åndelige øyne, vil vi oppleve at livet er enkelt og ukomplisert. Når løgnen fanger oppmerksomheten vår, lukker våre åndelige øyne seg. Men hva er sannhet og hva er løgn? Følelsene dine er alltid sanne. Tankene dine lyver vanligvis. De er stemmen til det du har lært; de er kunnskapens stemme. Forfatteren kartlegger de selvbegrensende holdningene som fratar oss livsgleden og skaper unødig lidelse.

Om å være tydelig
Kroppen min gir nå beskjed. Etter årelang misbruk av mangel på grenser og invadering av andre mennesker som jeg har tillatt å la meg bli tråkket på, reagerer alle mine celler før hjernen. De skriker lydløst når mine grenser blir tråkket på. Det er i situasjoner med andre mennesker du kjenner at noen kommer innenfor din personlige sone. Jeg har alltid rullet ut den røde løperen for andre. Det lærte jeg som barn. Og ble dermed ekstremt andre - orientert. Nå er grensen nådd. Du kan kun ta ansvar for deg selv. Hvis du ikke gjør det, kan du heller ikke hjelpe andre til å hjelpe seg selv. Og jeg er ikke lenger redd uenighet. Uenighet er sunt. Så nå gir jeg beskjed, veldig tydelig og klart, på en fin måte. Og inni meg sier jeg: DONT`FUCK WITH ME!

Når kapitalen snakker

Reportasje i VG Helg
Sist lørdag var det et stort oppslag i VG Helg med tittel " Milliardær og sosialarbeider". Det handlet om Johan H. Andresen sitt engasjement for sosiale entreprenører. Om hvordan hans konsern støtter sosiale prosjekter i Norge med penger og kompetanse. Og reportasjen formidlet eksempler på de som er under Ferds portefølje. Bedrifter som Gladiator, Gatemagasinet Asfalt, Forskerfabrikken, Ungt entreprenørskap og Kjør for livet, etc.

Ferd i front?
Andresen får mye av æren for å løfte frem tema sosialt entreprenørskap i Norge. Den synes jeg han får dele med mange. Da tenker jeg på alle de sosiale entreprenørene som har sloss for å sette tema på dagsorden over mange år. Som introduserte begrepet lenge før Ferd kom på banen med sine støtte ordninger. Mange har faktisk sloss for ikke bare sitt eget sosiale prosjekt, men for å få politikere og næringslivet til ta mer sosialt ansvar på nye måter. Det er gitt ut bok, etablert Nettverk for Sosialt entreprenørskap på Facebook, holdt en rekke konferanser på Storting og mange andre steder, skrevet kronikker, og det er gjennomført utallige møter med politikere for å tenne deres engasjement.

Here it go again!
Sosialt entreprenørskap har vært et lite påaktet tema i media. Bortsett fra når den rike kommer på banen. Da løper media til og skriver om velgjøreren som bruker en bitte liten del av sin formue til dette. Dette er jo ikke Andresen sin feil. Det er veldig prisverdig det han gjør. Men denne "gudedyrkelsen" får noen negative konsekvenser. Den viser at media ikke interesserer seg for de små historiene og forandringene som vanlige mennesker gjør for å bedre verden. Avisene skal jo tjene penger, og da er vel ikke disse små, men unike historiene salgbare nok.

Salgbart sosialt engasjement
For oss som ikke passer inn i porteføljen hos en rik investor, er det lite sansynlig at vi kan forvente noe oppslag i media. Vi er ikke salgbare nok før vi blir veldig store. Og for bedrifter som ikke har milliarder på sin bankkonto, men som har noen penger de ønsker å gi tilbake til et prosjekt de synes er prisverdig, vil betakke seg. Det blir en for krevende øvelse dersom Ferd - modellen skal følges.

Statens rolle
Staten er en søkkrik kapitalist, og kan gjøre mye for å gå inn i et partnerskap med sosiale entreprenører. Det er på den måten vi kan fornye velferdsstaten. Men spøkelser som privatisering, outsourcing, og ønske om at staten skal ha kontroll og styring på alt, lever fremdeles i beste velgående hos mange politikere. Trøsten for oss som er med i den nye sosiale revolusjonen, er at denne bølgen skyller over oss.
Forandringen kommer, uansett om man vil eller ei.

Hvor skal vi gå?
Vi som er små og holder på hver eneste dag med å arbeide for en bedre verden, får trøste oss med at det finnes 4 920 305 mennesker som er potensielle investorer i Norge. Halvparten av disse er på Facebook. Og har større nedslagsfelt enn VG.
Det er derfor håp for oss alle.

Tid for internasjonal solidaritet

I dag er det første mai. Hadde jeg bodd i Oslo, hadde jeg gått i tog under parolen "Selvstendige arbeidere krever like rettigheter." Med 21 år som freelanser, vet jeg akkurat hvor skoen trykker. Det er totalt mangel på sosiale rettigheter.
Men jeg bor på Notodden, som er et klassisk industristed, der fagbevegelsen alltid har stått sterkt, og der ville nok mange syntes det var veldig spesielt at jeg stilte opp med en slik parole.

Jeg har i noen sammenhenger snakket om de utfordringer jeg har hatt ved å drive en bitte liten virksomhet, og min mangel på sosiale rettigheter som trygd og sykepenger. Da har jeg blitt kraftig satt på plass av folk som i uvitenhet tror at det å drive business er å lure seg unna. Ting kommer litt senere her ute i periferien.

Men 1. mai er viktig å markere, så jeg har hengt ut flagget mitt, og sender tanker til mine medsøstre i Uganda. Der er også 1. mai en offentlig høytidsdag. Ikke for at det betyr noe for de aller fattigste. For dem er den ene dagen lik den andre.

Så jeg jobber hver eneste dag i året med internasjonal solidaritet. Fordi den dype urettferdigheten som finnes i verden i dag, ikke må glemmes. At hver og en av oss kan gjøre noe for å minske gapet. Vi er blant verdens heldigste folk når det gjelder velferd og materiell rikdom. I et land hvor det flyter over av melk og honning, er det selvfølgelig også et gap mellom de som har lite og de som har mye. Men både fagbevegelsen og kvinnebevegelsen har sørget for at Norge er blitt et egalitært samfunn på mange områder.

Norge kommer nok til å få store utfordringer og problemer med hvordan velferdsstaten skal fornyes og hvordan man skal oppnå reell integrering. For i rike Norge er det mange som faller utenfor.

Men globalt sett er vi superheldige som vinner i Lotto hver eneste dag.
Derfor er det min solidariske plikt å støtte de fattige, syke, undertrykte, voldsutsatte. Jeg synes både kvinnebevegelsen og fagbevegelsen er dårlige på dette. Kanskje har de sovnet, blitt selvfornøyde og egofikserte, opptatt av me og mitt.

Trist at det er slik med makt og rikdom. Den korrumperer og blir opptatt av å holde på seg og sitt. Men det er mer enn nok nød til alle. Så da kan du bare begynne å gjøre noe.
1. mai er en god dag å starte på.

Gratulerer med dagen!